Bere enn Mona Lisa

Någen bare har d.
Smil så får Mona Lisa t å bleikna i all sin hemmelighedsfullhed.
Hvis du skjønte d ore.
Du vett, sånn smil så du ikje vett ka komme av, og du ikje vett grunnen t.
Men d plage meg ikje.
Tvert i mod!
D kan redda ein kjedelige dag for meg å se et sånt smil.

Lure på om me någen gang slutte å tenke mens me leve.
Har prøvd å ikje tenka et par mislykka ganger, f.eks. når eg vil såva.
Men ellers e d jo ganske kult å tenka. Særli hvis du ikje merke d sjøl.
Men hvis du plutselig komme på ka du tenke på, då e heile gleden ødelagt.
Eg tenke at eg egentli ikje gidde å tenka på d akkurat nå. Men då tenke eg jo.
Tenk d!

Hopp hopp

Bakken onna meg riste..
Eg vil hoppa oppå ei sky, opp i sikkerhed.
Men eg kan ikje, for på bakken e alt eg har.
Men eg vil hoppa!

Bonjour, tout le monde!

D bjynne bli kaldare, blomstene ekje så fine lenger, og d blir fortare mørkt.
D e høst folkens!
D går mod sure morgninga me pøsregn og kalde vind.
Og høst=skolestart.
Men ingen grunn t å sutra for d!
Eg elske skulen!
Okei, 'elske' va kanskje litt sterkt.
Men eg kjenne at någe så hørres så kjedeligt ud som hørelære ligge for meg!
Men eg hb ikje d blir sånn så høsten, når d bjynne å bli travlare.
At d blir drid når regne komme, åsså kan me ikje se de fine fargane på bladene.
Eg hb eg komme t å kosa meg i dansetimen uanz om eg har to stila i norsken og tretti matteoppgava t dagen ittepå.
Høst e gudd:)