At man begynner å forstå - jeg mener, VIRKELIG forstå, kjenne-det-på-kroppen-forstå - kan være både godt og vondt. Godt, fordi man nå har oversikten over hva som virkelig er problemet, og hva som kan gjøres med det. Men å forstå kan også være vondt, fordi man blir smertelig klar over hva verden har å by på, og hvor lite som kan gjøres.

Jeg har begynt å forstå hva bitterhet er. Jeg har begynt å forstå bitterhet på den måten man forstår noe når man vet hva det innebærer. Jeg er i alle fall inne på det.

Noen sukker over bitre gamle menn som aldri synes å kunne se positivt på verden. De har urokkelige, sure miner som slår ned et hvert forsøk på å spre lys og optimisme. Men ingen tenker på hvilken kamp disse menneskene kanskje har måttet kjempe. Hva om deres iherdige forsøk mislyktes, gang på gang? Hva om de har startet med blanke ark, gang på gang, men livet likevel har skuffet dem?

Til slutt gir man opp. Det er naturlig. Et hvert nytt forsøk koster så mye at man ikke lenger kan betale prisen det koster. Det er slik man blir bitter, tror jeg. Kan man komme ut av det, tro?