Hvor bor jeg?

Jeg har nå offisielt flyttet hjemmefra. Vel, hvor offisielt det er, det vet jeg ikke, men størsteparten av min tid tilbringes hvertfall ikke hjemme.

Jeg har flyttet til Hurdal, men det er bare midlertidig. Siden skal jeg til Ecuador. Det er også midlertidig. Jeg har løftet den ene foten, klar til å ta et skritt. Hvor jeg vil sette den ned er ennå ikke bestemt.

Det føles litt som om man har bodd i gjørme til halsen hele livet, og nå plutselig blir dratt opp og må holde balansen selv.

Nå skjer det snart. Taram-taram; LIVE REISE!

Noen ganger er verden bare håpløs. Mennesker gjør fatale feil hele tiden, og har dessuten store vanskeligheter med å samle til oss nok mot til å gjøre noe med det. Av og til kjenner jeg rett og slett at jeg blir litt opprørt!

Når jeg sitter i slike tanker, kan jeg ikke la være å tenke på en bestemt salme. Den har inspirert og rørt meg flere ganger, og jeg har forventninger om at den vil fortsette å gjøre det. Den lyder slik:

Jesus, det eneste,helligste, reneste
navn som på menneskelepper er lagt!
Fylde av herlighet,
fylde av kjærlighet,
fylde av nåde og sannhet og makt!

Motganger møter meg - aldri du støter meg
bort fra din hellige, mektige favn.
Mennesker glemmer meg,
Herre, du gjemmer meg
fast ved ditt hjerte og nevner mitt navn.

Herre, du høre meg,
Herre, du føre meg
hvordan og hvorhen det tjener meg best!
Gi meg å bøye meg,
lær meg å føye meg
etter din vilje mens her jeg er gjest!

Du er den eneste,helligste, reneste,
gi meg ditt rene og hellige sinn!
Frels meg av snarene,
fri meg fra farene,
ta meg til sist i din herlighet inn!

Er ikke det den beste trøst man kan få?

Samme hvor skuffet jeg måtte være over menneskelige egenskaper, og hvilke sårede følelser jeg måtte ha der jeg ferdes på min vei,

er det fint å tenke at
etsteds der ute - etsteds i mengden,
der er du

og all verdens håpløshet kan ikke ta det fra meg

At man begynner å forstå - jeg mener, VIRKELIG forstå, kjenne-det-på-kroppen-forstå - kan være både godt og vondt. Godt, fordi man nå har oversikten over hva som virkelig er problemet, og hva som kan gjøres med det. Men å forstå kan også være vondt, fordi man blir smertelig klar over hva verden har å by på, og hvor lite som kan gjøres.

Jeg har begynt å forstå hva bitterhet er. Jeg har begynt å forstå bitterhet på den måten man forstår noe når man vet hva det innebærer. Jeg er i alle fall inne på det.

Noen sukker over bitre gamle menn som aldri synes å kunne se positivt på verden. De har urokkelige, sure miner som slår ned et hvert forsøk på å spre lys og optimisme. Men ingen tenker på hvilken kamp disse menneskene kanskje har måttet kjempe. Hva om deres iherdige forsøk mislyktes, gang på gang? Hva om de har startet med blanke ark, gang på gang, men livet likevel har skuffet dem?

Til slutt gir man opp. Det er naturlig. Et hvert nytt forsøk koster så mye at man ikke lenger kan betale prisen det koster. Det er slik man blir bitter, tror jeg. Kan man komme ut av det, tro?

Majesty

Majesty
Majesty

Your grace has found me just as I am:

Emptyhanded,
but alive in your hands


Tenk det!

Mot slutten

Hele tre av de fem siste skoledagene mine har jeg tilbrakt i skolens gymsal. Ikke for å løpe, hoppe og spille basket, nei - tvert i mot har jeg sittet helt stille og skrevet. Skrevet skrevet skrevet. En ca. 15 sider tilsammen. Du har nok sikkert allerede gjettet hva jeg vil frem til. Eksamen, ja.
Eksaminasjon. Undersøkelse.
Hva skal de undersøke, da? Hjernen min?

Neste uke skal de eksaminere fingrene mine. Håper jeg bukker under før den tid, eller at sensor må ut i strek.

Siste skoledag er forbi, forbi forbi. Uten at jeg merket det, til og med. Litt godt-vondt. Jeg har gått i en herlig klasse.

En historie fra sannheten

Hadle sitter på pulten og spiser rømmegrøt. Han spør meg om jeg vil ha. Hadle gir meg alltid mat, jeg tror han vil fete meg opp. Pål sitter bak meg og heller vann nedover ryggen min. Jeg lar ham få lov, siden det snart er sommer og varmt. Ingeborg spiller Pokemon og ler, og jeg ler med, uten helt å vite hvorfor. Vi ler til vi gråter, og tenker at vi kanskje ikke hadde ledd hvis ikke det var torsdag og norsk, 5.-6.-7ende time, og nesten sommer.

31.03.08

Kanskje er det fordi det har slutta å regne. Kanskje fordi vi ikke trenger skøyter for å komme til skolen, eller fordi solen vinker til oss når vi våkner opp?

-Nå står ikke verden til påske, sier de. Men det gjorde den. Slik den pleier å gjøre. Når mørket er på sitt tetteste i vintermånedene er ikke dét alltid lett å tro. Men det gjorde den, altså.

Og alle blir glade. Når man er glad, kan man godt være snill mot andre. Slik som mannen på bussen. De gamle damene på bussen trodde nok nesten ikke sine egne øyne da en mann av utenlandsk opprinnelse gav sitteplassen sin til dem. Tipper et par fordommer røk der, ja.

Snart er det vår, og det synes!

Jatakk

Det e litt klisjé, men eg har lagt det heilt sjøl:)