Iiik.

Det er panikken som kommer snikende. Så mye som burde vært lest. Så mye som burde vært forstått. Så mye som burde blitt skrevet! Likevel kan jeg ikke gjøre annet enn å sitte her å stirre. Lytte til Bebel Gilbertos herlige, latin-amerikanske r'er. Kjenne den overveldende energien fra musikken ta tak i kroppen. Kjenne at den biter seg fast på innsiden av blodårene. Jeg lar den styre bevisstheten min, delvis frivillig, men med et snev av dårlig samvittighet overfor de ennå utilegnede kunnskaper.

Om noen skullen falle for fristelsen å tilføre denne uopplyste sjel næring, særlig i form av litteraturhistorisk forståelse, bes disse erbødigst om å legge igjen en kommentar på denne siden.
Alle bidrag mottas med takk.