Mild ost?

Hjernen er en ubeskrivelig sak. Ja, man kan bruke mange år på bare å beskrive den utallige finurligheter og geniale funksjoner. I denne posten vil jeg kaste av meg sokkene i et forsøk på å beskrive hvordan en hjerne kan fungere, og hvor enkel og sårbar den kan være. Ettersom naturvitenskapelige tanker surrer i mitt hode, kan jeg ikke garantere at denne beskrivelsen er upåvirket av det. Jeg vil beskrive hjernen min som et atom. Et hjerneatom!
Avstanden fra kjernen i et atom til det første elektronet er svært stor. Om du eller jeg hadde en atomkjerne på størrelse med en ert (noe som i realiteten selvsagt ikke går an), ville nærmeste elektron være litt mindre enn en kilometer lenger bort. Elektronene er i tillegg så uendelig små, at de ikke har uttelling på noen slags vekt.
Hjernen min er en atomkjerne som består av svært mange protoner og nøytroner på størrelse med erter. Elektronene er tanker som spretter ukontrollert rundt omkring, og jo flere protoner det er, jo flere elektroner er det. Jo mer jeg har å tenke på, og jo større energi som blir frigjort i atomet, desto fortere og mer ukontrollert spretter elektronene; fram og tilbake ogsidel engssamt idigsom desmeltersammenogdetheleblirbarerotogkaosførtilslutt...KOLLISJON!
Da har du hodet mitt fortiden :)