Det e så utroli lett å tenka at en ikje e go nok for Gud. Eg har tenkt det ofte sjøl, og komme heilt sikkert t å tenka tanken igjen.
Eg har så mangen muligheter kver dag t gjørr någe godt for Gud og folk rondt meg. Om eg feile, komme d me ein gang.
Då e d godt å veda at Gud elske oss uansett. Ingenting me gjørr, kan få Gud t å elska oss verken merr, eller mindre.
Men eg, som et simpelt menneskebarn me innsnevra forståelse for Guds kjærlighed, skjønne ikje dette heilt. Eg må ha bevis.
Som eg sa, har eg massevis av muligheter og sjansa t å gjørr dagen bedre for någen,eller "misjonera" kver dag. Der trur eg me har bevise som eg trengte. Gud gjer meg et ansvar som eg dele me alle andre mennesker her på jordå. Han gjer oss det finaste han har, og d han elske mest, for at du og eg ska passa på d. Han stole på at me klare denne oppgaven, tross i at me ødelegge og bryte ner gaven me har fått. E ikje d kjærlighed?

Jeg fikk låne dine øyne ein dag
og fikk jeg se ovenfra og ned
alle strekene
korte eller lange
rette eller slurvete
jeg vanligvis så
var ikke lenger der
Der var bare små, like prikker
like runde, like fine
De var du og de var meg.