En forsinket reiseskildring

Jeg kan ikke forestille meg noe det går an å savne mer enn påskeferien 2005. Varmen, lukta, menneskene, nattelivet, og sist, men absolutt ikke minst vertskapet! Stedet vi snakker om er selvsagt Singapore.

Flyturen: Å reise med fly så langt av sted er både spennende og svært kjedelig. Selv om flyet så stort og ganske skremmende ut, kunne vi ikke la være å fascinere oss over alle facilitetene og raritetene som SAS hadde å by på. Etter 14 timer i samme fly, landet vi, trøtte og stive, dog i en tilnærmet ekstasetilstand på Changi. Og vi fikk belønning for strevet; på flyplassen ventet en haug Synnevaagere viftende med norske flagg!

Den varme lufta slo mot oss i det gikk ut dørene på flyplassen. En nattlig temperatur på 32 grader celsius er slett ikke uvanlig i Singapore, men for oss normenn bler det til og med itt vanskelig å puste i starten.
Singapore på nattestid er noe av det jeg savner aller mest. Lyset og lydene (inkludert boblende glad babling fra Ingrids side) kommer jeg ikke til å glemme med det første. Men vi ble ikke lenge; allerede neste morgen dro vi til ei øy i Sør-Kinahavet for å bli der i noen dager. Her tilbragte vi dagene i solsteken og stort sett bare nøt livet. Vi badet, solte oss (dette ble det faktisk ikke så mye av, i og med at sola var altfor sterk til å ligge i ro i) prøvde oss på litt snorkling og spilte volleyball.
Dette med snorkling gav meg en litt skrekksom opplevelse. I korallrevene rundt Rawa (som øya heter) var det mye spennende å se. Ingrid, Martin, Sverre og jeg fant klovnefisker, en blekksprut, og den gule, blåstripete fisken kjent fra den lille havfruen tror jeg også en av oss så. Senere svømte vi utover på litt dypere vann. Jeg svømte først, de andre var et stykke bak meg. Nede ved havbunnen så jeg plutselig noe grått, litt stort noe som svømte raskt under meg. En hai! Den var relativt liten, men stor nok til å skremme vettet av meg. I panikk svømte jeg så fort jeg ikke visste jeg kunne svømme til land. Uheldigvis bestod ikke strandsonen akkurat der av den deilige hvite sanden, men av store, skarpe steiner. Det tid og krefter å komme seg opp igjen.

Senere fikk jeg vite at haiene var planteetere og slett ikke farlige.

Dagene gikk fort, og før vi visste ordet av det måtte vi vende tilbake til Singapore.Men ingen grunn til å syte; vi hadde fremdeles mange dager igjen - og enda mer å oppleve. På toppen av Pasir Panjang Road bodde vi som konger hos familien Synnevaag. Hushjelpen Maria disket opp med de (for oss som ikke har asiatisk mat som hverdagskost) mest eksotiske og spennende rettene du kan tenke deg. Kyllingbiter på spyd stekt i en slags marinade kalt Satay og honningmango var noe av det snadderet vi fikk servert.I dagene som fulgte ble det mye shopping og kikking på dagtid og alltid et nattbad i kirkens basseng. Vi var i China Town, Little India og i noen av de mange kjøpesentrene (Tang og Far East Plaza). Jeg tror at de fleste av oss fikk det de måtte ønske seg av mp3-spillere, klær og sko. Fine, billige sko var ikke mangelvare i østen og vi fikk med oss (for) mange skopar hjem.

Etter ti dager hadde vi fått me oss det som er å få med seg fra Singapore. Mettet på opplevelser vendte vi nesa nordover igjen - ikke helt fritt for tårer.